Sørgelig for Det Norske Arbeiderparti.

Håndteringen av pensjonsskatten og løftebrudd mot 33 pct av norske pensjonister er et stort startegisk feilgrep fra våre sentrale tillitsvalgte.

Pensjonister har sitt levebrød oppspart gjennom et langt yrkesliv og sin økonomi møysommelig planlagt for de eldre dager. Pensjon er ikke lønn, men en oppspart rettighet. Dette regnestykke og denne rettighet for den enkelte bør ikke for store grupper lettvint omrokkeres i en omgang slik våre finanspolitikere nå demonstrerer.Slike justeringer bør eventuelt skje over lengre tid, med moderasjon, raushet og med nennsom kløkt. Dette glimrer nå med sitt fravær. Pensjonsskatten i det nye statsbudsjettet underminerer også arbeidslinjen i pensjonsreformen som oppfordrer folk til å stå lengre i jobb for å spare til høyere pensjon. Det skal ikke lenger lønne seg som før, for går du over 318.000 kommer statteskjerpelsen. Og det er altfor drøyt av Thomas Breen å påstå at dette er nødvendig for å sikre velferden. Samtidig opplever vi i kommunikasjonen fra våre politikere til velgerne og pensjonistene en fullstendig mangel på forståelse for hvor vanskelig det kan være for pensjonister å gå tilbake til arbeidslivet om de aldri så mye ønsker det. Arbeidsmarkedet er i praksis lukket for gruppene over 60 år – har man levd noen år på pensjon bliir man som oftest stemplet som utdatert og lagt bakerst i søknadsbunken om man forsøker en gjeninntreden.

Det er her et nytt og uhørt prinsipp at gode lettelser for flertallet i en utsatt gruppe- minstepensjonistene og de lavere pensjonsinntekter- ikke skal bæres av fellesskapet, men mer ensidig legges over på andre medlemmer av samme gruppe som gjennom sin planlegging av bedre pensjonsrettigheter står bedre rustet til å møte sin alderdom. Som annen innsender Thor Steinar Rhode på “Mitt Arbeiderparti” skriver, kan man lure på om neste trekk blir å utjevne statsansatte, sykepleiere og omsorgsarbeidere på samme måten, der de mer heldig stillte ensidig skal betale for lønnsutjevning i sin egen gruppe.

I det kommende kommune/fylkestingsvalg skal vi som fronter Arbeiderpartiets verdier lokalt få betale dyrt for dette, selv om vi er uten ansvar for disse vedtak fra våre sentrale tillitsvalgte. Høyre og FrP har fått sine gavepakker som de nok vet å ta vare på i valgkampen.

Thomas Breen gir inntrykk av at det skal reserveres for FrP å innta en mer moderat holdning til skatteomleggingen for norske pensjonister. La meg minne om at vår utmerkede utenriksminister, Jonas Gahr Støre , for en tid siden tok opp de vanskeligheter Det Norske Arbeiderparti har for å appellere til folk som har en inntekt, pensjon eller livssituasjon litt over det aritmetriske gjennomsnitt. Han konstaterte at Arbeiderpartiet fremover kan få det vanskelig med å appellere til den stadig større norske “middelklasse”. Når over 50 pct av norske velgere nå sier seg tilfreds med en kombinasjon av Høyre og FrP burde noen begynne å tenke på hva dette skyldes, og hvordan vi best mulig kan demme opp for denne utvikling og konsekvensene av dette i et regjeringsvalg. Denne saken bidrar til det stikk motsatte. Støres utspill ble stort sett tiet ihjel, men det er vel håp om at diskusjonen i partiet kanskje dukker opp i selvransakelsens lys etter valget i 2013. Altfor sent.

Mathias Dannevig har rett, altfor rett i sitt utgangspunkt. Han skriver; “Det er her et nytt og uhørt prinsipp at gode lettelser for flertallet i en utsatt gruppe- minstepensjonistene og de lavere pensjonsinntekter- ikke skal bæres av fellesskapet, men mer ensidig legges over på andre medlemmer av samme gruppe som gjennom sin planlegging av bedre pensjonsrettigheter står bedre rustet til å møte sin alderdom.”

Som Dannevig påpeker, dette er rett og slett dårlig politisk håndverk, og det er serdeles dårlig politikk. Det er en katastrofe for Arbeiderpartiet å begynne og isolere grupper, og drive intern fordeling. Gruppene de isolere er de svakeste. Hakkementaliteten mot pensjonister og uføre er allerede i gang. Og den hetsen som Arbeiderpartifolk på Stortinget nå bygger opp mot dem, er verre enn noen hets selv en Carl I. Hagen i sine velmaktsdager drev på med mot trygdede.

Nå tar Arbeiderpartiets stortingspolitikere og den altfor utgåtte finansministeren fra Brumundal, mest kjent for rasismen høyborg for noen år siden, for seg pensjonister. Vi har nå fått vite at neste gruppe som skal “siles” er de uføretrygdede. Det er så skamfullt, jeg føler meg så skamfull på Arbeiderpartiets vegne at jeg er flau.

Hvem sitter og bestemmer dette? Jo, det er unge jyplinger, ala finanskomiteens leder, uten arbeidserfaring – les og merk, uten arbeidserfaring, en statsminister som stort sett har fart gjennom livet på grunn av navnet sitt og navnet til sin far.
Vi er i en situasjon der tidligere, og jeg skriver og mener, tiidligere høyt respekterte stortingspolitikere fra de fleste partier må svare for seg i Høyesterett, fordi de som høytlønte folkevalgte også valgte å forsyne seg ulovlig av fellesskapets kasse.

Jeg tror vi må roe ned hele situasjonen. Forslag som ifølge Arbeiderpartifolk skal “utjevne” inntektsforskjeller mellom uføre, må legges på is, helst må det legges langt ned i gruvene på Svalbard.

Jeg har tidligere i debatt påpekt at offentlig ansatte har hatt en eksplosiv økning i inntektene de siste årene, under de rødgrønnes regjeringstid. Det har på samme tid vært en eksplosiv øking i administrativt ansatte i kommunene, og i Staten. Og tidligere NSB – sjef Enger, som gjorde en dramatisk dårlig jobb, får 1,6 millioner kroner i pensjon.

Hva har dette med Arbeiderpåartiets valgslagord, flere hender i arbeid å gjøre. De som er ute i felten går fortsatt på ufrivillige stillingskoder med ned til 11 prosent arbeidstid. De er underlagt harde regimer fra administrasjonen, og de jobber på svært lave tariffer.

Jeg har sett Arbeiderpartiets svar på Høyres program. Jeg kan aldri bli Høyremann. Men jeg må si at kutt i det offentlige, når det gjelder offentlige stillinger, er helt nødvendig. Vi har nå en offentlig administrasjon i Norge som tilsvarer en befolkning på 50 millioner mennesker.

Men de som sitter med makt i Arbeiderpartiet kjemper for en gruppe. De som de kjenner. Og de som de kjenner er politisk aktive arbeiderpartifolk med administrative jobber i kommunene. De borger ikke for noen valgseier, hverken i kommune- eller stortingsvalg. Og de katastrofale valgnederlag som vil komme er vennskaps- og kjennskapsgjengen i Arbeiderpartiet sin skyld. Jeg vil ikke kalle dem elite. For det er de neimen ikke. Men grådige og egoistiske partimedlemmer der den ene gjør den annen en vennetjeneste som blir besvart med en ny vennetjneste.

Med de siste forslagene har Arbeiderpartiet kapitulert overfor vennskap og kjennskap. Arbeiderpartiet er ferdig som parti.

Jonar Gahr Støre kan rydde opp i dette. Han trenger ikke å la seg dirigere av et korrupsjonsystem fordi han da selv vil få mer penger og mer makt. Har har penger. Han har hatt makt i internsjonale organisasjoner. Han kan se utover en norsk korrupt politisk andedam der Arbeiderpartiet og Senterpartiet sitter i førersete.