![]() |
Av Jan-Erik Støstad
Alle kan være enige om at det er ønskelig at færre blir varig syke eller uføre. Sykdom og uførhet er selvsagt først og fremst uheldig for de som rammes. Dårlig fysisk eller psykisk helse kan svekke livskvaliteten på mange måter – for eksempel ved smerter, svekket funksjonsevne og redusert mulighet til sosial aktivitet og arbeid.
Også for samfunnet er det viktig at ikke flere enn nødvendig blir langtids sykmeldte og uføretrygdede. Vi trenger flest mulig hender i arbeid for å sikre velferdsstaten.
Gjennom flere tiår har vi bygget opp et stadig bedre helsevesen. Dessuten har arbeidsmiljøet blitt mer helsefremmende – for de fleste. Folkehelsen bedres sakte men sikkert, og både kvinner og menn lever gjennomsnittlig lenger.
Likevel er langtids sykefraværet og uføretrygdingen i Norge høy. Nå er det ingen dramatisk utvikling de siste årene. Men det er for eksempel hele 300 000 personer som mottar uføretrygd. Og vi sliter med å få sykefraværet ned med 20 prosent, slik målet i IA-avtalen (avtalen om inkluderende arbeidsliv) er.
Tempoet og kompleksiteten i arbeidslivet fortsetter å øke. De fleste ser ut til å trives med dette. Men for noen kan de stadig økende kravene som stilles på jobben gi problemer med mestring, utbrenthet og utstøting.
I den offentlige debatten reises det av og til spørsmål ved om holdningene til å søke om uføretrygd er blitt lavere med årene. Forskerne klarer imidlertid ikke å dokumentere hvor viktige slike mulige holdningsendringer kan være.
Den rød-grønne regjeringen og partene i arbeidslivet har alt gjort en god del for å få færre langtids sykmeldte og uføre. Den underliggende filosofien har vært at forebygging og tidlig innsats må prioriteres, og at arbeid og aktivitet oftere enn man har tenkt tidligere, er positivt.
Den nye IA-avtalen, NAV-reformen, satsingen på et bedre arbeidsmiljø, fokus på livslang læring og tiltak for å hindre frafall fra videregående skole er viktige eksempler på konkrete innsatser.
I mai 2011 la regjeringen fram forslag til en uførereform. Hensikten med reformen er å trygge framtidas uføretrygd samtidig som det skal bli enklere for uføre å holde kontakten med arbeidslivet. Regjeringen sier også klart at den ikke ønsker å ”skremme” folk fra å søke uføretrygd ved å kutte i ytelsen.
De neste par tiårene vil en fortsatt aldring av befolkningen gjøre at utfordringene blir enda større dersom vi ikke lykkes med å følge godt opp de grepene vi har tatt – og kontinuerlig jobber med å få fram nye, målrettede tiltak. Særlig er det en utfordring å redusere antallet nye, unge uføre – som ikke er veldig høyt nå, men som er økende.
Spørsmål til debatt:
- Hvorfor blir såpass mange uføre i Norge?
- Hva mer bør gjøres for å få færre langtidssyke og uføre?
Kommentarer
Uføretrygd og langtidssykemeldte.
Jeg har vært langtidssykemeldt og er uføretrygdet.
Jeg er psykisk syk og klarte ikke tempoet i min tidligere arbeidsplass. Det ble gjort flere forsøk med bedriftintern attføring og omskolering, uten at det førte meg noe nærmere en fortsatt yrkeskarriere som bygningsingeniør.
Slik som jeg opplvede det ble det ikkje gjort noe forsøk på å eventuelt finne et arbeidssted der jeg kunne fungere. Det ble lagt opp til at jeg skulle ha en eller annen jobb på det arbeidsstedet der jeg allerede var.
Etter å ha vært mange år uføretrygdet, fikk jeg tilbud om å være med på et prosjekt som vi har i Bergen. Det heter MB prosjektet (Medarbeider med brukererfaring) , og er et samarbeid mellom Fylkes NAV og Bergen Kommune. Mennesker med psykiske lidelser som er uførertygdet, eller går på andre “vente-tiltak”, som også har vært i fast arbeid og vet hva det innebærer, som også har et avklart og godt forhold til sin psykiske sykdom, de får tilbud om ett år med skole, for deretter å prøve å gå ut i arbeid som miljøarbeidere i psykiatrien.
Dette tiltaket startet opp i 2006, og frem til i dag har halvparten av alle de som har gjennomført, gått ut i arbeid. De første årene får vi tilbud om å “prøve” å være i arbeid, vi får lønn som 1G, og beholder uføretrygden i tillegg .
Det jeg opplever er at det er utrolig givende å komme inn i et arbeidsmiljø igjen. Jeg bruker min erfaringskompetanse til å møte brukerene der jeg jobber. Tilbakemeldingene fra kolleger og brukere, er udelt positivt, jeg bidrar positivt og får masse igjen. OK, sliten er jeg innimellom. Men det er det lov til å være.
Jeg angrer ikke på dette, og de andre som er i arbeid fra mitt kull, stortrivest også.
Et lignende prosjekt har også vært forsøkt i Bærum, men der er det foreløpigt lagt på is.
Dette er et utrolig bra tiltak. Som burde vært forsøkt startet opp andre steder i landet også.
Det har iallefall hjulpet mange mennesker ut av senga, ut av sofaen og ut i samfunnet igjen. At vi i tillegg kan gjøre en viktig jobb i psykiatrien, er en veldig viktig bonus som gjør at dette oppleves meningsfylt, ikke bare tidtrøyte, for det går du lei av .( etter en 10-12 år…..)
Jeg oppfordrer medlemmene i den rette komiteen til å søke å tilrettelegge for opprettelse av flere slike tiltak. Få flere uføretrygdede med psykiske lidelser ut i samfunnet igjen !
Eg vil foreslå sjukeforsikring i alle arbeidsstad. Dei som har vore friske
under arbeidslivet skal få forsikringa si tilbake når dei avsluttea yrkesliv
som premier mendan andre nytter seg med sjukeforsikring når dei er sjuke. I denne
måten vert dei friske oppmuntra å jobba videae med stor motivasjon og staten
slipper å betala stor utgift til dei sjuke.
Dei som vert sjuke i ei stund og vert friske igjen, får dei ein del av forsikringa
tilbake som skal rangerast kor mykje ein har vore sjuk. Dei som ofte er sjuke kan også
oppmuntrast i denne måten å få motivasjon å kome tilbake til jobben sin.
Håpar mit forslag vert teke alvor og det ordner seg med sjukelønnet!
@ Yuko Yamaguchi Ringdal
Dette kommer nok helt sikkert til å føre til at terskelen for å ta ut sykemelding blir høyere, men jeg tror ikke det er noen god løsning å straffe syke og uføre på denne måten! Å være ute av stand til å arbeide er, for de aller fleste, en stor nok påkjenning i seg selv, uten at man skal påføre de en ekstra økonomisk bekymring.
Til Anne-Lise Tellnes:
Slike tilbakemeldinger og innspill er veldig nyttige for oss politikere. Din erfaring viser at det nytter å satse, og at opplegg som gir mulighet til å bidra i arbeidslivet er rette medisin for veldig mange. Og den viser at det ikke bare er ett yrke eller én jobb som kan gi glede og oppleves som meningsfull, men flere, og det er bra hvis det blir nødvendig å bytte jobb eller karrierevei. Lykke til videre!
Til Yuko Y. Ringdal og kommentaren fra Stian Langbråten:
Det viktigste vi kan gjøre for å få sykefraværet ned er å forsette innsatsen gjennom IA-avtalen (Avtalen om inkluderende arbeidsliv) med partene i arbeidslivet. Den handler bedre forebygging på arbeidsplassen, og tidligere og tettere oppfølging av sykemeldte fra arbeidsgiver og fastlege. Blant annet må flere sykemeldte få gradert sykemelding, slik at de ikke mister kontakten med arbeidsplassen og alt som følger med det. Jeg synes ikke at de som er ofte syke skal få mindre sykepenger, eller at de som alltid er friske skal få penger igjen. Det blir urettferdig, for eksempel når sykdom er helt uforskyldt. Så her er jeg enig med Stian.
Hilsen Jan-Erik
Jeg synes at Anne-Lise Tellnes er inne på noe veldig viktig. Mye av sykefraværet skyldes psykisk sykdom og da må tiltakene settes inn på å styrke psykiske helsetjenester og tilrettelagte arbeidsmarkedstiltak. Fint å lese om gode eksempler!
Har gått sykmeldt ca 3 år, siste 2år gradert 40.60. og nå siste perioden70%, friskmeldt. det som da hender er st du mister aap. for de restrerende 30%. noe som er umulig å leve med. Det er sakt mange fine ord om restarbeids evne men med dagens system må du enten vere sykmeldt min.60% eller mer, for å ha rett til arbeidsavklaring penger,(aap). Den som da gjerne trenger litt lenger tid eventuelt for å prøve seg ut i større stilling har ingen reelle muligheter. Enten må du som person gjøre det slik at legen sykmelder deg mer en 60%, eller starte i full jobb selv om du gjerne ikke er klar for det. AAP burde vere mulig å få vertfall inntill 80%.Dersom det virkelig er interesse for å få folk tilbake i arbeid.
Norsk Ergoterapeut Forbund har søkt NAV om midler til et prøveprosjekt om å få Ergoterapeuter inn på fastlegekontorene, slik at de kan se på tilrettelegging og tiltak med en gang det er snakk om sykemelding. Ergoterapeuter har en unik kompetanse på aktivitet, omgivelser, mestring og motivasjon. Jeg tror dette kan bidra på en veldig positiv måte og håper de får den støtten de søker.
Nyleg fekk eg vite at eit av dei største problema når det gjeld det store antallet av uføretrygde har noko med å gjera med arbeidsgjvevarar, og ikkje med dei uføretrygde. Eg kjenner ein svært dyktig ingeniør som har helseproblem og har vorte uføretrygd. Han vil fortsatt arbeide som ingeniør med ca.60-70% stilling, men ingen vil ansatte han trass i at dei veit hans dyktighet som ingeniør. Det finnest mange uføretrygde folk som har stor lyst til å arbeide, men arbeidsgjevarar vil lett og slett ikkje ansatte dei, men vil gjerne ha friske folk som kan jobba med fullstilling. Det hjelper ingenting når NAV forsøkjer å få dei uføretrygde skaffe seg jobb ved å hjelpe med søknad og andre papirarbeid, tilbod kurs og så vidare. Det er jo arbeidsgjevarane som ikkje vil ansatte dei. Det må noko gjerast. Dersom media omtaler at det finnast svært mange uføretrygde i samfunnet,og politikarar peker på om økning av uføretrygde, må vi finne ein vei som hjelper dei uføretrygde å skaffe seg jobb, samtidig presse arbeidsgjevarane å ansatte uføretrygde!